Norsk Fysioterapeutforbund leverte april 2026 sitt innspill til Helsedirektoratets høring av Nasjonal handlingsplan for habilitering
Livsløpsperspektivet bør være fremtredende. Både voksne og barn/unge bør synliggjøres som egne målgrupper. Deres langsiktige behov for habilitering og stabil oppfølging må sikres, herunder tiltak som ivaretar fysisk, sosial, kognitiv og psykososial utvikling.
Samhandling innad i kommunene kan også være en utfordring. For barn og unge er det viktig å få på plass at dette fungerer godt mellom fysioterapeuter, fastlege, NAV, arbeid, skole, barnehage og øvrige aktører og aktivitetsarenaer. Det bør etableres nasjonale forventninger til samarbeid mellom skole, SFO, helsetjenester og foresatte, med tydelige ansvarsfordelinger for hva som skjer i og utenfor skoletid.
Tilsvarende bør for voksne gjelde mellom tjenesteyterne i hjemmet, tjenesteyterne på arbeidsplassen/dagtilbudet, fysioterapeut, ergoterapeut og voksenopplæringen.
For å oppnå helhetlige, koordinerte og sammenhengende tjenester, med utgangspunkt i den enkeltes behov og ressurser bør kunnskapen om individuell plan og koordinator for voksne tjenestemottakere, og barn og unge, ved koordinerende enhet i kommunene styrkes. Koordinerende enhet er ofte en person ved vedtakskontoret som har fått dette som oppgave i tillegg til sine andre oppgaver. Erfaringsmessig er kunnskapen er lav og misforståelsene mange. En søknad fra pasient/pårørende behandles ofte som et vedtak i stedet for gjennom en rettighetsvurdering, og flere kommuner mener at de ivaretar oppgavene gjennom den ordinære tjenesteytingen.
Ved å fremheve tidlig innsats og forebygging som gir betydelige langsiktige gevinster, og ved å integrere habilitering i hverdagsarenaer.
Fagpersoner som fysioterapeuter inn i skolens støtteapparat vil styrke tjenestene over tid. Fysioterapeuter kan tilrettelegge for aktivitet og deltakelse i hverdagen, regulering og balanse mellom aktivitet og hvile, opplæring av støttepersonell i eksempelvis barnehage og skole, koordinering etc. på rett nivå for barn med ulike kroniske og medfødte tilstander, noe som gir trygg progresjon og bedre ressursutnyttelse.
Alle habiliteringsteam bør ha fysioterapeut, og alle med en medfødt/ervervet kronisk tilstand bør få oppfølging av fysioterapeut med riktig kompetanse, herunder trygg tilpasning av fysisk aktivitet på rett nivå.
Det er et stort behov for oppfølging av en fysioterapeut blant de voksne tjenestemottakerne i kommunene. Det ytes ofte ikke hensiktsmessig oppfølging, og dette kan forbedres og effektiviseres. For pasienter over 18 år bør behandlingen i stor utstrekning bestå av 1) bred vurdering i samarbeid med tjenesteytere, 2) veiledning og opplæring til tjenesteytere på bakgrunn av nevnte vurdering, og 3) evaluering og eventuelt ny veiledning (for eksempel med to- eller tre-årlige intervaller).
Likeverd styrkes ved å sikre at alle med medfødt eller ervervet kronisk tilstand får oppfølging med riktig kompetanse, og ved å løfte frem et helhetlig tilbud for både voksne og barn og unge med kroniske utfordringer.
Det bør fastsettes en bemanningsnorm i spesialisthelsetjenesten. Særlig på voksenfeltet (HAVO) er bemanningen svært varierende i de ulike foretakene. Normen bør inkludere fysioterapeut.
Voksne som defineres inn under habilitering, har komplekse og sammensatte problemer, og mange har en åpen henvisning til ulike avdelinger på sykehusene over tid: lunge, gastrologi, nevrologi, ortopedi og psykisk helsevern i særdeleshet. Til tross for at mange av pasientene ville hatt god nytte av den lovpålagte tjenesten om koordinator i spesialisthelsetjenesten, er dette - med svært få unntak - fortsatt en rettighet kun på papiret. Det sikrer ikke likeverdige tjenester, og det er på tide at ordningen aktiveres og etableres i koordinerende enhet i alle foretak.
Ansvar og samarbeid mellom skole, SFO, helsetjenester og foresatte er ofte uklart. Habilitering av barn og unge skjer særlig i og rundt skolehverdagen, og det er behov for nasjonale forventninger til samarbeid og tydelige ansvarsfordelinger i og utenfor skoletid.
Mål bør være forpliktende strukturer som integrerer habilitering i barnets hverdagsarenaer og sikrer stabil oppfølging over tid, inkludert tiltak som favner fysisk, sosial, kognitiv og psykososial utvikling.
Vår erfaring er at kommunene i for liten grad har oversikt over habiliteringsbrukernes fremtidige behov. Det må forventes at kommuner har både har oversikt over og fremskriver behov for habiliteringsbrukerne, slik at skole og boliger er klare til rett tid når barn og unge med nedsatt funksjon skal videre i livsløpet.
Vi erfarer også at overgangen fra barn til voksen (18 år) oppleves som særlig utfordrende for disse pasientene og deres pårørende. Det er gjerne behov for intensive treningsperioder, samtidig som det er mangelfulle tilbud på slike habiliteringsopphold i regi av spesialisthelsetjenesten. Dette gjør at familier for eksempel søker seg til steder som PTØ eller alternative institusjoner i utlandet i håp om behandling.
I noen kommuner er det problematisk at koordinatoren i ansvarsgruppen også er saksbehandleren som innvilger eller avslår søknader om ytelse.
Manglende kompetanse på individuell plan fører ofte til at foreldre får mangelfull informasjon eller direkte frarådes å opprette en Individuell Plan. Samtidig er foreldrenes lave engasjement en utfordring, noe som kan tyde på at brukermedvirkningen er mangelfull eller at koordinator ikke er nok på eller tar rollen på alvor. Det kan også skyldes at planene har for diffuse eller irrelevante mål, noe som gjør at verktøyet kan oppleves som lite nyttig for familiene i praksis.
Samarbeidsarenaer mellom tjenestenivåene bør konkretiseres. Variasjon i helsefellesskapenes organisering og arbeidsform skaper uklarhet om mandat og oppfølging.
For å løse utfordringene med overgangen fra barn til voksen bør det opprettes en form for overgangsprosedyre initiert fra kommunens koordinerende enhet, og som forplikter både de som jobber med barn og unge, og de som jobber med voksne.
Helsedirektoratet bør utarbeide lettfattet digitalt opplæringsmateriale for nye koordinatorer, der man blant annet ser hvordan man kan fylle ut en indivuell plan gjennom eksempelvis Visma Flyt.
Nasjonale forventninger og tydelige ansvarsfordelinger mellom aktørene, forpliktende samarbeidsstrukturer og integrering av habilitering der barnet oppholder seg til daglig, i skole og barnehage.
Tilstedeværelse av fysioterapeuter i habiliteringsteam og i skolemiljøet for å sikre riktig nivå på fysisk aktivitet og kontinuerlig oppfølging.
Norsk Fysioterapeutforbund mener at:
- Det er behov for å styrke kompetanse og kapasitet i hverdagsarenaene til barn og unge.
- Alle med medfødt eller ervervet kronisk tilstand bør få oppfølging av fysioterapeut med riktig kompetanse.
- Det bør gis intensiver for å ta formell opplæring i koordinering og bruk av individuell plan.
- Det er behov for å bygge ut kompetansen om målgruppene for habilitering generelt.
- Fysioterapikompetanse må sikres i alle habiliteringsteam og alle kommuner, inkludert i helsestasjons- og skolehelsetjenesten.
- En forutsetning er tydelige kompetansekrav, systematisk videreutdanning og praksisnær veiledning for å sikre riktig nivå på tiltak og fysisk aktivitet.
Mange barn står i risiko for sosial tilbaketrekning, inaktivitet og skolefravær. Målet bør være å styrke mestring gjennom tiltak i barnets hverdagsarenaer og sikre medvirkning fra foresatte.
Det er avgjørende at pasient- og pårørendeopplæring er tilpasset ulike målgrupper og er integrert i helsehjelpen, samt at barn med sammensatte behov og deres familier får individuelt tilpassende tjenester.
Hyppige søknader på hjelpestønad og omsorgsstønad, avlastning og støttekontakt oppleves som svært utmattende for familier.
For at foreldre skal få opplæringspenger, må opplæringstilbudet i dag være tilknyttet spesialisthelsetjenesten. Dette er uheldig, da det er mange som kan ha nytte av å delta i kurs som “Starthjelp” i kommunal regi.
Kompetansen til tjenesteyterne i kommunen er gjennomgående lav, sammenlignet med behovet og de mange komplekse diagnosebildene til tjenestemottakerne.
Vi er særlig for tiltaket om en helhetlig kartlegging av familier med barn og unge som har behov for sammensatte tjenester.
Det er utviklet flere gode og lett tilgjengelige kurs for å styrke kompetanse om voksne med utviklingshemming ("Mitt livs ABC", "Dette må jeg kunne" v/Nasjonalt senter for aldring og helse, "Målrettet miljøarbeid", m.fl.). Dette er lavthengende frukt som kommunene systematisk bør tilby sine ansatte.
Viktige forutsetninger for velykket gjennomføring er:
- Forpliktende samarbeidsstrukturer mellom skole, SFO, helsetjenester og foresatte, tidlig innsats og integrering av habilitering i daglige aktiviteter for å fremme deltakelse og mestring.
- Tilgang til fysioterapeut med relevant kompetanse for alle barn og unge med kroniske eller medfødte tilstander.
- Forenklede søknadsprosesser, for eksempel at vedtaket varer lengre eller at vedtak står inntil behovet endrer seg.
Kommunene bør oppmuntres til å tilby forskjellige typer avlastningsformer, for eksempel bistand i hjemmet.
Vi støtter særlig målet om bedre digital samhandling mellom helsepersonell, tverrfaglige team og velferdstjenester.
Det er en betydelig utfordring at digitale verktøy som Visma Flyt ikke kommuniserer med journalsystemene, noe som fører til dobbeltarbeid og gjør at flere fagpersoner kvier seg for å ta dem i bruk.
Tiltakene må adressere de tekniske barrierene som i dag hindrer samhandling og kommunisering med journalsystemene.
Oppfølging av koordinatorer gjennom for eksempel nettverkssamlinger og oppdateringer.
Styringsdata og analyse
Utfordringen med manglende oversikt fra kommunenes side kan henge sammen med IPLOS-registreringen som registrerer utfordringene til barn med sammensatte helseutfordringer. Det er koordinerende enhet i kommunen eller saksbehandlere som får i oppdrag å vurdere barnas funksjonsnivå. IPLOS-variablene gir ingen mening for små barn, da de ikke skårer ulikt andre barn inntil de er litt større. Først da blir det påfallende at de ikke klarer ting som å skaffe seg varer og tjenester selv, lage mat etc. Dette kan gjøre at det nedsatte funksjonsnivået, som i utgangspunktet er kjent i kommunen, likevel ikke rapporteres slik at kommunen kan predikere omsorgsbehov og behov for tjenester på sikt.
Norsk Fysioterapeutforbund mener nasjonale kvalitetsindikatorer for habilitering må på plass.
En bedre måte å registrere funksjonsnivå for barn er spilt inn til FHI i forbindelse med arbeidet med nye KPR-registre for helsestasjon og skolehelsetjeneste, smat KPR for helse og omsorg. For eksempel vil et barn med CP kunne forespeiles en forventet grovmotorisk funksjon ut ifra GMFCS (Gross Motor Function Classification System).
Det er avgjørende å ta i bruk mer presise verktøy for å registrere funksjonsnivå hos barn.
Utvikling av lettfattelig digitalt opplæringsmateriale som viser praktisk bruk av de digitale verktøyene i hverdagen.
Det bør legges til rette for flere interkommunale intensive treningstilbud der spesialisthelsetjenesten har et tydelig veiledningsansvar. Det er viktig at det blir geografisk spredning på tilbudene noe som gir større likeverdighet i tjenestetilbud. Det bør også utvides til å gjelde brukere på flere funksjonsnivå enn hva tilfellet er i dag. Flere har nytte av å både treffe flere i samme situasjon som seg selv og samtidig få mengdetrening som bidrar til bedring av funksjon. Dette kan så følges opp av kommunehelsetjenesten.
Muligheten til å samarbeide i etablerte fagnettverk, som i regi av Regionalt kompetansesenter for habilitering og rehabilitering, bør støttes opp under.
Helsedirektoratet bør benytte nasjonale kvalitetsindikatorer som måler både kapasitet og kvalitet i tjenesten. Man bør også følge utviklingen i bruk av objektive funksjonsmål (som GMFCS) for å følge med på barnets utvikling over tid.
Planen bør fremheve gode eksempler på organisering av habiliteringstjenester.
Norsk Fysioterapeutforbund vil være en aktiv partner også i framtida ved å fremsnakke viktigheten av brukermedvirkning, familiesentrert tilnærming og koordinatorrollen, samt ved å informere om opplæringsmateriale. Vi vil også bidra med å fremme viktigheten av fysioterapeuter med god kompetanse til å følge opp personer med habiliteringsbehov. I dette inngår at det vil være hensiktsmessig med offentlig spesialistgodkjenning for fysioterapeuter.
Vi vil til slutt si det er veldig bra at handlingsplanen for habilitering er skilt fra handlingsplanen for rehabilitering.
Vi viser ellers til vårt innspill til nasjonal handlingsplan for rehabilitering.