Innspill - dialogmøte Nasjonal helse- og sykehusplan

Forbundsleder Gerty Lund deltok på innspillsmøte med helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol 23. januar 2023. I notatet som ble utarbeidet til møtet stod dette:

I dag vil jeg først og fremst og i tråd med invitasjonen dele noen tanker rundt samhandlingsmulighetene. Vi kommer ikke med nye og revolusjonerende forslag til tiltak, mer en oppfordring til å ta bedre i bruk og utvikle de tiltakene som allerede eksisterer.

Sykehusene reparerer vitale deler hos pasienten. Når sykehuset har reparert den vitale delen, så starter pasientens jobb med å komme tilbake til jobb og hverdagen. Her starter det jeg kaller «Det sorte hullet» og som andre liker å kalle de hemmelige tjenestene – nemlig rehabiliteringen. Den varer fra uker til måneder – ja for noen i flere år.

Hva er de viktigste tiltakene for å gjennomføre for å understøtte gode pasientforløp?

• Helsefelleskapene kan utvikles for å sikre gode pasientforløp. Rehabilitering må få en tydeligere plass i helsefellesskapene – også på partnerskapsnivå. Det er ikke gitt at alle kommuner har tilgang til den spesialiserte kompetansen som kreves for å kunne tilby befolkningen nødvendige tjenester, i slike tilfeller bør kommunen og spesialisthelsetjenesten kunne avtale at det er mer hensiktsmessig at oppgaven løses i spesialisthelsetjenesten, på tross av at ansvaret i utgangspunktet ligger i
• Hovedansvaret for overføring må plasseres. Kompleksiteten i det enkelte tilfelle avgjør hvor omfattende en slik overføring bør være. Vi mener det må ses på hvilke styringsvirkemiddel i tillegg til helsefelleskapene som kan tas i bruk for å bidra til gode pasientforløp. For noen rehabpasienter mener vi helhetlig pasientforløp burde prøves ut.
• Sykehusene må være sitt ansvar bevisst når det gjelder kompetanseoverføring og veiledning av de som skal overta pasientene ute i kommunene. Det er en av grunnene til at sykehusfysioterapeuter fortsatt er viktige selv om liggetiden nå er blitt kort.
• Koordineringsansvaret for den enkelte pasient i kommunen må være klart. Det er kanskje mest naturlig at det er henviser – i de fleste tilfelle er det pasientens fastlege – som bør ha et slikt ansvar. Fastlegen må ha tid og rom til å utøve det ansvaret. Fysioterapeuter kan ta et større ansvar her, men det må avklares for hva og hvordan i samsvar med fastlegene.
• Og hva med koordinerende enhet i kommunen? Disse fungerer ikke etter hensikten. Koordineringsarbeid må være forankret i ledelsen og det bør være en målsetting å få på plass møteplasser og samarbeidsstrukturer. Som et minimum må en i 2023 forvente en IKT-løsning med elektronisk meldingsutveksling mellom spesialisthelsetjenesten og koordinerende enhet i kommunene skal fungere knirkefritt når det gjelder oppfølging av rehabiliterings- og habiliteringspasienter.
• Pasientforløpene (tidligere pakkeforløp) setter gode forløp i system – gjennom systematisk å plassere både ansvar og tidsfrister. For flere, om ikke alle, har disse forløpene vært vellykkede. Det bør derfor vurderes om det er aktuelt å utvikle flere slike forløpspakker. Viktig å få implementert forløpene for langvarige smerte og utmattelse og se på overføringsverdien her.
• Se på finansieringsordningene og teste ut gjennomgående ISF finansiering av helhetlige pasientforløp.

Hva er de viktigste tiltakene for å styrke samhandling innad i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og samarbeid mellom kommuner?

Alle ønsker samhandling, men det kommer ikke av seg selv. Det må på plass bedre samhandlingsstrukturer innad i kommunene også.

• Koordinering av helsetjenesten – kommunen må i større grad koordinere helsetjenestene i kommunene slik at ressursene utnyttes på best mulig måte. Kan Kommunelegen få en utvidet rolle?
• Samlokalisering er ønskelig, gjerne ved at kommunen stiller lokaler til disposisjon. Dette må selvsagt skje gradvis da både fastleger og avtalefysioterapeuter gjerne har bundet seg til langvarige leiekontrakter.
• Knutepunktmodellen – mer systematisk samarbeid mellom fastlege og avtalefysioterapeut om muskel- og skjelettpasientene. Samarbeid med Nav og arbeidsgiver og eventuelt andre aktuelle aktører skal kobles på ved behov. Arbeid er i de fleste tilfelle viktig for helsa og for å motvirke sosial ulikhet.
• Interkommunalt samarbeid kan bidra til større tilgang til kompetanse innen rehabilitering. Strukturelle hindringer for slikt samarbeid må reduseres.

Hvordan kan ulike aktører bidra til bedre samarbeidskultur på tvers av kommuner og sykehus?Fysioterapeuter på sykehus kan ta et større ansvar her med tanke på kompetanseoverføring til kommunene og legge til rette for de som skal ha rehabiliterings oppfølging i kommunene.

Hva er de viktigste tiltakene for å sikre at arbeidskraftressursene brukes på best mulig måte, jamfør utfordringene tjenesten står overfor framover?

• Først må jeg gjenta vårt hovedbudskap fra det skriftlige innspillet - som er at skal vi ha en bærekraftig helsetjeneste framover må det satses på mer forebygging, både i og utenfor helsetjenesten.
• Vi ser fra statsbudsjettet for 2023 at regjeringen vil følge opp vedtak 417 fra Stortingets behandling av Prop. L 236 i fjor, gjennom denne planen. Vi regner derfor med at vi blir invitert til dialog om akkurat dette punktet - i og med at vi har sendt inn en søknad om offentlig spesialistgodkjenning. Vi ser at autorisasjon av en av våre videreutdanninger medfører at rekrutteringen til de andre videreutdanningene blir dårligere. Dette er ikke bra for kommunenes behov for bredde i kompetansen.
• En-til-en behandling er ikke alltid det mest effektive. Det bør derfor utvikles gruppetilbud der det er hensiktsmessig.
• Veilede framfor behandle. I mindre kompliserte tilfeller kan for eksempel fysioterapeuter i større grad ta ansvar for oppstart av opptreningstiltak, for deretter å veilede for eksempel helsefagarbeidere med rehabiliteringspåbygging til å overta oppfølgingen. (Oppgaveglidning)
• En annen type oppgaveglidning som har vist seg vellykket ved flere sykehus er fysioterapeuters avlastning av ortopedene ved å foreta første vurdering av kirurgi eller konservativ behandling av for eksempel knepasienter -og også kontroller av pasienter som har blitt operert.
• I større grad enn i dag ta i bruk digitale verktøy – koronanedstengningen viste at videokonsultasjoner kan fungere godt. Gode rammer for digital rehabilitering må på plass.

Svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen gis i kommuner og sykehus. Innenfor dagens ressursrammer – hvilke tiltak bør gjennomføres for å bruke de samlede ressursene best mulig?

Vi erfarer blant annet gjennom barselopprøret at utfordringene er store på dette området. NFF har i det skriftlige innspillet viet et kapittel til kvinnehelse. Og vil igjen understreke at de fleste kvinner vil ha god nytte av å møte en fysioterapeut i forbindelse med både svangerskap og barsel. Dette mener vi bør kunne prioriteres innenfor dagens rammer.

Hvordan gjør vi det lettere å dele på oppgaver i tjenesten?

• Koordinering og samhandling i helsetjenesten i kommunene og mellom spesialisthelsetjenesten og kommunen kan sikre at oppgaver fordeles, det jobbes ikke dobbelt og ressursene utnyttes på best mulig måte
• Mer koordinering og ledelse og mindre profesjonskamper
• For eksempel må fysioterapeuter i større grad dele kompetanse, igangsette og koordinere slik at flere profesjoner kan følge opp.